Solbergs akilleshæl

Regjeringen Solberg flyr høyt på meningsmålingene, men mislykkede reformer er dens akilleshæl.

Skrevet av: Ole Asbjørn Ness og Vebjørn Varlid

(Begge medlemmer av Senterpartiet)


Erna er stjerna! En gjenvalgt statsminister fra Høyre er et så sjeldent fenomen at betegnelsen er velfortjent. Likevel blir betegnelsen nærmest selvsagt ut fra hvor svimeslått Arbeiderpartiet virker. Jonas Gahr Støre er kaptein i stormen, men istedenfor å sette kursen nedsetter han komiteer og lar alskens maktkamper fortsette. Målt mot ham hopper ikke Erna Solberg mot Wirkola, men snarere mot Eddy The Eagle.

Men er regjeringen Solberg usårlig?

Absolutt ikke.

Klassisk konservative finner lite å begeistre seg for hos regjeringen Solberg. Da de tok makten i 2013 var man bekymret for det offentliges andel av BNP, oljepengebruken og effektivisering av offentlig sektor. Det var en utbredt forestilling om at det hastet: Trolig ville man tape flertallet ved neste valg. Dermed kom reformene hurtig.

Etter nær fem år er det tydelig at regjeringen Solberg har brukt penger som fulle sjømenn. Ingen regjering har brukt mer oljefondspenger, det offentliges andel av BNP har økt, og sysselsettingsgraden er lav.

At regjeringen er fattig på resultater her, er kanskje ikke så farlig for regjeringen, få tror at dette ville vært vesentlig bedre under en statsminister Støre.

Verre er det at regjeringen satte i gang en rekke reformer i et voldsomt hastverk, nettopp fordi de ikke trodde de ville få mer enn fire år.

Av alle regjeringens reformer vil vi trekke frem tre som især gjør regjeringen sårbar: regionreformen, jernbanereformen og politireformen.

Regionreformener en merkelig hybrid av en reform. De som ville avskaffe fylkeskommunene var ikke sterke nok, isteden ble en regionreform som skal skape store nok regioner lansert. Norge skal gå fra å ha 19 fylker i 2017 til 11 regioner i 2020. Det snakkes om større lokal slagkraft, men tilføringen av oppgaver fra staten til de nye regionene har ikke imponert. 

Ingen har klart å påvise hvilke tjenester som skal bli bedre eller mer effektive, eller hvor mye penger som eventuelt vil bli spart. Isteden får vi regioner som Viken, men hva slags synergier som skal kunne hentes ut fra Hemsedal til Halden er det ingen som evner å forklare.

I Finnmark og Troms har reformen kullseilt fullstendig. At innbyggerne i Finnmark sier nei til en reform som ingen kan fortelle hva de skal tjene på, er selvsagt. At regjeringen ikke lytter til et begynnende distriktsopprør kan straffe seg. Uten nye oppgaver får man bare lenger avstand til innbyggerne. Lenger avstand gir mindre eierskap. I neste omgang blir det lettere å kutte ut det regionale forvaltningsnivået. Med uklare gevinster kan det se ut som regionreformen er del av en langsiktig strategi fra Høyre og FrP for å gjøre nettopp dette. Foreløpig har distriktsopprøret, blant annet mot regionreformen, stabilisert SP på 10 prosent. På sikt kan det velte regjeringen.

Politireformen var den store handlekraft reformen til regjeringen. Politiet har vært budsjettvinner i et tiår, men Gjørv-kommisjonen viste at noe var nødt til å bli gjort. Større og færre politidistrikt som kunne styre ressursene bedre, var regjeringens svar.

Nå begynner resultatene av politireformen å bli tydelige. Til tross for masse penger, øker restansene og antallet henlagte saker hoper seg opp. I Oslo har gjengproblemer bygget seg opp uten at noen ansvarlige har gjort eller registrert noe. Dette har gitt det patetiske resultat at flere tidligere justisministre har stått frem og klaget på politiet i etterkant. Budskapet om at stem på meg, slik at jeg kan bli justisminister igjen, og atter ikke gjøre noe, er neppe en vinner.

Jernbanereformen er et av hjertebarna til Ketil Solvik-Olsen; FrPs wonderboy. Her vil han vise at regjeringen ikke bare kan bygge vei, men også reformere jernbanen. Resultatet er at sektoren er splittet i et utall av selskaper. Noen eier linjene, andre togene, noen opererer dem, og andre igjen selger billettsystemene. Dermed skulle konkurranse sikre effektivitet.

Til nå er resultatet en enorm kostnadsoverskridelse, og at prestisjeprosjektet Intercity er utsatt. Dog har ledelsen i togselskapene fått høyere lønn.

Til tross for reformer med skrale resultater har regjeringen, sammen med KrF, et solid flertall bak seg. Ved stortingsvalget 2017 var innvandring den viktigste saken for velgerne. Regjeringen med FrP i spissen eier dette saksområdet. Arbeiderpartiet ser ikke ut til å klare å bestemme seg om de skal fri til innvandringsliberale eller få Sylvi Listhaug til å se ut som Mor Theresa med Masud Gharahkhanis utspill. Med slik vingling beholder regjeringen eierskapet til saken som betyr mest for velgerne. Men heller ikke her er regjeringen usårlig. Innvandringen til Norge fra ikke-vestlige land har aldri vært høyere enn med FrP i regjering, og FrP har overhodet ikke fått sving på integreringen.

Sommer-målingene ser gode ut for regjeringen Solberg, men sentraliserings- og reformiveren øker stadig sjansene for regjeringens fall. Hvis et av partiene på venstresiden våger å formulere en innvandringspolitikk som er streng, human og tydelig, kan regjeringen Solberg snart lande slik Eddy The Eagle gjorde.

Ole Asbjørn Ness og Vebjørn Varlid

(begge medlemmer av Senterpartiet)