Illustrasjon: Fredrik Edén
Samtidig som Statoil rapporterte resultater for 2016 siste uke, presenterte Grantham Institute/London School of Economics en rapport som viser et dramatisk endret risikobilde for investeringer i fossil teknologi, fremfor alt i energi og transportsektoren.
I 2016 gikk Statoil med et underskudd på 1,5 milliarder kroner. Det dårlige resultatet begrunnes med at oljereservene nedskrives med 23 milliarder kroner fordi betalingsviljen for selskapets produkter faller. Statoil-sjefen sier både at selskapets prosjektportefølje er bedre enn noen gang, og at nedturen for selskapet ikke er over. Jeg frykter at nedturen bare så vidt er begynt. Dersom politikerne med tiden våger å prise CO2, kan man til og med tenke seg at oljereservene får negativ verdi.
På kapitalmarkedsdagen i London tirsdag i uken som gikk, sa konsernsjef Eldar Sætre at Statoil har kuttet årlige kostnader med 28 milliarder kroner sammenlignet med 2013 nivået, og lover å kutte med ytterligere 8,7 milliarder kroner. Dette bidrar til at break-even punktet i Statoils nye prosjekter er redusert til 27 dollar fatet. Effektiviseringen er imponerende, men Statoils vurderinger av fremtiden baseres på et «business as usual» resonnement der selskapet fortsetter å gjøre mer av det samme. Grantham Institute forklarer i sin rapport at fremover må det tenkes alternativt, ikke marginalt.
Tradisjonelle energiselskaper har alltid overvurdert egne muligheter, og undervurdert betydningen av fornybar energi.  Det har resultert i store verditap.  Svenske Dagens Industri skriver at da sol og vind «blåste overende prisdannelsen, mistet de fem største energiselskapene i Europa 1000 milliarder euro i verdi på fem år».  Grunnen er at fornybar energi er blitt billig, og selv om fornybare energikilder ennå ikke utgjør mye av energiforsyningen, prises aksjemarkedet på fremtid.
Prisen på solenergi har falt med 99% fra syttitallet, og faller raskere år for år. Prognosemakerne undervurderer kraften i endringene. Prisen på solenergi i 2016 ble en tredjedel av hva man trodde i 2015. Med ny teknologi fremover, der solceller integreres i tak og vinduer, blir hver eneste husholdning et energiverk. Derfor regner Grantham Institute med at produksjonen av olje og gass begynner å falle langsomt etter 2020, og raskt eter 2030. Etter hvert blir det vanskeligere å få investorer til fossile kraftprosjekter. Det vil akselerere utviklingen ytterligere.
Oljeselskapene har lenge klamret seg til håpet om at produktene deres fortsatt vil etterspørres i transportsektoren. I følge det amerikanske energidepartementet har kostnaden for batterier sunket med 73% på syv år. General Motors sikter på å halvere dagens batterikostnad frem til 2020. Snart blir elbilen klart billigst i innkjøp fordi elmotoren er mye enklere enn forbrenningsmotoren.  VW sier de skal ha en el-Golf på markedet i 2020 til samme pris som en tradisjonell bil, og med en rekkevidde på 500 kilometer. Grantham Institute tror 90% av bilene er elektriske i 2050.
På grunn av disse dramatiske endringene, må oljeskatteregimet forandres. I dag bruker staten skattepengene våre til å ta mesteparten av risikoen for oljeselskapenes letevirksomhet. Dersom selskapene finner olje og får inntekter, betaler de en høy skatt til staten. Men tre av fire oljeselskaper har ikke inntekter. I tillegg kommer gunstige avskrivningsregler, fri-inntekten, opphørsrefusjon og andre goder. Det er ingen naturlov som sier at staten må satse pengene våre på en fossil fremtid. Den jobben bør overlates til investorer med høy risikovilje.
I den varslede Perspektivmeldingen bør oljenasjonen Norge bli fornybar.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden