Meld deg på her.
Illustrasjon: Fredrik Edén
 
Alle er enige om at vi trenger et sterkt Økokrim. Selv mener Økokrim at det bare har ressurser til å ta fatt i 1 % av den økonomiske kriminaliteten her i landet. I realiteten betyr det at det er tilnærmet risikofritt å begå miljø- og økonomisk kriminalitet. Men ressursmangel må ikke friste Økokrim til å bryte viktige prinsipper i rettsstaten. Selv har jeg i mange år oppfordret norske politikere til å øke bevilgningene til Økokrim, rett og slett fordi kostnaden for enkeltindivider og samfunn ved et svakt Økokrim er altfor høye.
Etter en seks år lang rettsprosess ble tidligere konsernsjef i Yara, Thorleif Enger, frikjent for korrupsjonsanklager rett før jul. Etter rettssaken har Enger blant annet uttalt at det er forskjell mellom lederansvar og straffeansvar. En leder har ansvar for alt som skjer i et selskap. Både det han kjenner til, og det han ikke kjenner til. Et lederansvar er totalt. Men straffeansvar for korrupsjon krever kunnskap om handlingen som er begått. Hvis man ikke har kunnskap som har gitt foranledning til å gripe inn, har man ikke medvirket. Da kan man heller ikke dømmes. Thorleif Enger ble frikjent.
Prinsippet om uskyldspresumpsjon, altså at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, er sentralt i rettstaten. Bevisbyrden for skyld skal ligge hos påtalemyndigheten, her Økokrim, for å sikre borgerne mot statlige overgrep. I saken mot Enger ble i realiteten prinsippet snudd på hodet, slik at Enger i stedet måtte bevise sin uskyld. Prosessen frem til frikjennelse ble lang og krevende. Enger mener Økokrim baserte sin etterforskning på en hypotese om at han hadde skyld fordi han ledet selskapet, og at Økokrim fra starten mente å sitte på fasiten. Slik klarte Økokrim i realiteten å snu bevisbyrden.
I frokostmøtet innleder Enger om hvordan det er å ha Økokrim i hælene. Og får du Økokrim i hælene, kommer mediene halsende etter. Fra 2011 har Enger blitt omtalt i rundt 1800 mediesaker. I andre straffesaker holdes navn tilbake av personvernhensyn når vedkommende har status som mistenkt. I straffesaker mot såkalte «samfunnstopper» brukes mediene som gapestokk fra begynnelsen.
I gamle dager var det lett å kjenne igjen skurker. I moderne kriminalitet går ofte privatrett og strafferett over i hverandre, og straffesakens utfall kan være avhengig av kompliserte sivile spørsmål, som skatteregler. Transocean-konsernet og rådgiverne har vært gjennom et 11 år langt rettsmaraton mot norske skattemyndigheter og Økokrim. Førstestatsadvokat Morten Eriksen i Økokrim karakteriserte innledningsvis saken som «Norgeshistoriens største skattesak». Eriksen baserte sin sak på skatteregler som skatteetaten ønsket seg og strafferegler Eriksen drømte om. Men norske domstoler dømte i henhold til norsk lov; riggselskapet ble frifunnet.
Transoceans advokat og partner i Thommessen, Hanne Skaarberg Holen, uttalte til Dagens Næringsliv at anklagene mot de tiltalte var grunnløse: «Derfor er det uheldig at saken allikevel har pågått så lenge, lagt beslag på så store ressurser og formørket tilværelsen for mange. Medieeksponeringen har medvirket til at saken har vært særlig belastende.»
Det kan virke som Økokrim tenker at tiltalte som påtalemyndigheten ikke klarer å få dømt i domstolen, skal dømmes ettertrykkelig i media. Økokrim gjemmer seg bak en tro på at forfølgelse av enkeltindivider i mediene skal ha preventiv effekt, og skremme andre til lovlydighet. Hvis den norske Stat gjorde som Økokrim i andre sammenhenger, hva slags samfunn fikk vi da?
Det er med glede Geelmuyden Kiese inviterer til åpent frokostmøte med Thorleif Enger 14.februar og innlegg fra Hanne Skaarberg Holen.
 
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden