12.-19. oktober reiser kong Harald, dronning Sonja og GK-sjef Hans Geelmuyden på offisielt statsbesøk til Kina. Ønsk dem lykke på ferden.

Invitasjonen kom fra landets øverste leder Xi Jinping høsten 2017. Ikke invitasjonen til Geelmuyden, men invitasjonen til kongeparet. Besøket er en oppfølging av Erna Solbergs besøk i Kina i fjor, og normaliseringen av relasjonene året før. Men hvorfor i himmelens navn er Hans Geelmuyden med på slep?

Det er et godt spørsmål, må vi innrømme. Svaret er at GK er invitert med som del av delegasjonen, og ser spesielt frem til å delta på markeringen av samarbeidet mellom det prestisjetunge Tshinghua universitetet i Beijing og Handelshøyskolen BI. Tshingua har utdannet Xi, og hele den nåværende kinesiske elite. Samarbeidet handler om å utvikle flere scale-ups, eller vellykkede start-ups som er modne for ekspansjon og globalisering.

Den norske delegasjonen er topptung i titler og makt: Kong Harald, dronning Sonja, utenriksminister Ine Marie Eriksen, næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, Innovasjon Norge-sjef Anita Kron Traaseth, NHO-presidenten, konsernsjefene i Telenor og Kongsberg Digital, Handelshøyskolen BI. Til sammen 310 ledere fra samfunns- og næringsliv deltar. Inntil noen få år siden hadde ingen av dem kommet inn på annet enn turistvisum. 

Forholdet mellom Kina og Norge var fastlåst i 8 år og ble som kjent normalisert i 2016. Men, som det skrives om i boken Kina vs. Norge: Den ukjente historien fra Maos nei til dagens kriseså var ikke perioden 2008 til 2016 unik i forholdet mellom Norge og Kina. Tvert imot har forholdet mellom Norge og Kina vært preget av skiftende fasetter av konflikt og samarbeid helt siden Maos Kina. Dagens tøvær er unikt, og byr på helt nye muligheter for begge land.

Norske myndigheter har aldri beklaget fredsprisen, og det skal de heller aldri gjøre. Men forholdet til Kina er for viktig til å ligge i fryseboksen. Mens Trump og Brexit er i ferd med å gjøre de gamle supermaktene enda litt mindre relevante enn de var i utgangspunktet, så er Kina på vei til å bli ny supermakt. Kina er «too big to fail». Samtidig er Kina ifølge Verdensbanken nummer 78 i verden på bnp per innbygger, bak Ungarn, Thailand og Chile. Kina er rikt, men det er langt fra alle kinesere.

 Det er først og fremst Norge som har noe å tjene på de nye relasjonene. Norge importerte i 2017 varer fra Kina for 67 milliarder kroner, men eksporterer bare for 17 milliarder. Det kan endre seg med økt tilstedeværelse. Fra januar 2017 til januar 2018 ble norsk lakseeksport til Kina åttedoblet, og er forventet å overstige en milliard kroner i eksportverdi i 2018.

Men vi drar ikke til Kina for å selge fisk. Vi drar til Kina for å bygge relasjoner og skape dialog, slik vi også gjør med andre land vi har vanskelig for å sammenligne oss med. Slik det lyder i det kinesiske ordtaket: Virkelig kunnskap er å kjenne grensen for sin uvitenhet. Derfor innledet GK tidligere i år et samarbeid med Tom Behrens Sørensen som startet danske Maersk i Beijing i 1994. Les mer om dette samarbeidet her: https://gknordic.com/no/gk-til-kina/

Kina er et land som er vanskelig for mange nordmenn å forstå, samtidig som landet har et forhold til menneskerettigheter og ytringsfrihet som ikke krever vår forståelse. Menneskerettigheter må være en del av samtalene mellom Norge og Kina, men uten å ha noen dialog i utgangspunktet oppnår vi ingenting annet enn å isolere oss. Det kan være komfortabelt på kort sikt, men det tjener verken menneskerettighetene eller norske interesser på lang sikt. Det finnes nok av andre viktige temaer å snakke om.

Snorre Erichsen Skjevrak
Juniorkonsulent i Geelmuyden Kiese